Hjem 
Studier FAQ Hva er homeopati Historikk
Studier FAQ Hva er homeopati Historikk
Historikk |
|
Det homeopatiske prinsipp er beskrevet allerede i gamle indiske, greske, kinesiske og jødiske skrifter. Hippokrates (460-377 f.Kr) postulerte at 'sykdom elimineres gjennom midler som kan fremkalle lignende symptomer'. Paracelsus (1493-1541) hevdet også at det 'samme må helbredes med det samme': similia similibus currentur. Kort fortalt var Paracelsus skeptisk til den romerske legen Galens medisinske teorier, blant annet hans hovedprinsipp; contraria contrariis (contraria-prinsippet). Dette prinsippet dominerer fortsatt dagens konvensjonelle tankegang og innebærer bruk av medisiner som kun slåss mot sykdommens hovedsymptomer, istedet for å styrke kroppen. Det var den tyske legen Samuel Hahnemann (1755-1843) som først satte homepatien i system og det var under oversettelsen av Dr. William Cullens 'a treatise on Mateira Medica', at han kom på sporet av det homeopatiske prinsipp. Her kunne han lese at malariamedisinen kinin foruten å kurere malariafeber også kunne fremkalle malarialignende symptomer på en frisk person. Han prøvde dette på seg selv med samme resultat, og da hans kolleger opplevde det samme begynte en spennende periode med eksperimentering og videre utforskning. Først 1 år senere publiserte han sine oppdagelser om likhetsloven. Ny fremstillingsmetode Det er viktig å understreke at Hahnemann de 13 første årene etter gjenoppdagelsen av likhetsloven benyttet medisinene i ufortynnet form. Men mange av stoffene som ble brukt var svært giftige og førte til bivirkninger som Hahnemann ønsket å redusere. Derfor begynte han å eksperimentere med stadig høyere fortynninger. Men etter hvert som medisinene ble nok utvannet, forsvant ikke bare bivirkningen, men også den legende effekt. Etter 13 år med bruk av sterke medikamenter utfra likhetsloven begynte Hahnemann å eksperimentere med doseringene. Etter flere års prøving og feiling kom han frem til en to-trinns fremstillingsmetode, som førte til at medisinens skadelige virkninger ble fjernet, samtidig som deres legende effekt ble bevart. Denne fremstillingsmetoden kjenner vi som potensering. Stor utbredelse Selv om homeopatien på 1800 tallet ble avvist av den etablerte medisinen, spredte den seg hurtig til Europa og USA. Den hurtige veksten kunne i stor grad tilskrives homeopatiens store suksess i behandlingen av datidens fryktede epidemiske sykdommer (Kolera, tyfus og gul feber). Undersøkelser i Europa og USA viste at overlevelsesprosenten var opptil 8 ganger høyere hos de som fikk homeopatisk behandling enn hos de som fikk konvensjonell medisin. Da Hahnemann døde i 1843, hadde homeopatien fått et solid fotfeste i store deler av verden, men ikke i Norge og Sverige. I 1846 ble American Medical Assosiation (Den Amerikanske legeforening). grunnlagt. Et av hovedformålene bak forenings stiftelse var å samle krefter mot den voksende utbredelsen av homeopati. Legeforeningen laget etiske regler som forbød medlemmene å praktisere homeopati eller søke råd hos andre leger som gav homeopatisk behandling. Legene ble også anmodet om å bryte all kontakt med sympatisører og utøvere av homeopati. På tross av dette fortsatte veksten frem til århundreskiftet. Ved århundreskifte praktiserte opptil 20-25% av de amerikanske legene i byen homeopati. Det fantes 22 medisinske læreanstalter som underviste homeopati og over 100 homeopatiske sykehus. Klassisk homeopati Mot slutten av 1800-tallet satte den engelske homeopaten Richard Hughes (1836-1902) spørsmåltegn ved bruken av høyere potenser foreskrevet i henhold til konstitusjonstype. Han hevdet at de patologiske opplysninger alene skulle legges til grunn for diagnosen. Han anbefalte også å benytte lave potenser basert på fysiske symptomer. Dette førte til en splittelse mellom James Tyler Kent`s tilhengere, som brukte klassisk homeopati, der pasientens følelsmessige særegenheter skulle telle like mye som det fysiske aspektet og tilhengere av Richard Hughes nye teorier. De klassiske homeopatene hadde tydelig sett virkningen av de høye dosene og ønsket å fortsette med sin praksis. Dette førte til en todeling av homeopatien. Som følge av dette, kom homeopatien til å stå svakt i forhold til skolemedisinen, til tross for at den hadde hevdet seg sterkt i mange år. Frem mot 1920 var den nesten forsvunnet. Siden da har utøvelsen av homeopati gjenoppstått over hele verden, og særlig har utøvelsen av klassisk homeopati fått stor anerkjennelse fra både homeopater og leger. På verdensbasis bruker flere hundretusen leger homeopati som sin primære behandlingsform. Homeopatien i dag Homeopatien er den tredje største behandlingsformen i verden. Det er dessuten den av de vestlige alternative terapiformene som har fått størst utbredelse internasjonalt. Antall homeopatiske konsultasjoner i Europa øker gjennomsnittlig med 20-35% hvert år. Undersøkelser har vist at tre av fire europeere kjenner til homeopati, og at 29% benytter seg av behandlingstilbudet. Hos svært mange leger i Europa inngår homeopati i den allmenmedisinske praksis. Dette gjelder en tredjedel av de allmennpraktiserende leger i Frankrike, 40% i Nederland, og 37% i Storbritania. 32% av den franske befolkningen og 16% av den britiske befolkningen benytter homeopatisk behandling. I Storbritannia er homeopatien et tilbud innenfor det offentlige helsesystemet. Dette innebærer at man får refundert utgifter til både behandling og medisiner. Det finnes flere homeopatiske sykehus i Europa og ellers i verden. Det er bare noen få norske leger som har tilleggsutdannelse og som praktiserer homeopati i Norge. De fleste homeopatene her i landet kommer fra Norsk Akademi for Naturmedisin og har 5-års homeopatisk utdannelse. Paralellt med den homeopatiske utdannelsen får homeopatistudentene også god utdannelse i medisinske fag som anatomi, fysiologi og sykdomslære. |
Student Login:
I nyhetsbildet
|